Agentmodellens tilpasningsevne i et omskiftelig marked

Mye er sagt og skrevet om bilprodusentenes skifte til agentmodell og direktesalg. 

Foreløpig erfarer man at introduksjonen ikke går i samme fart som man kanskje skulle ha forventet.

Her er det nok sammensatte årsaker, ulike hindre på veien, lange forhåndsprosesser med forhandlere/kommende agenter og ikke minst produsentenes kompetanse på det å selge til sluttkunde.

Vi har i det norske markedet over natten gått i fra et pull- til et pushmarked, noe som krever endring i mindset i hverdagen.

Kundene står ikke lenger i kø og media roper om kjøpers marked og sekssifrede prisavslag og «desperate» bilselgere.

Jeg lurer på hvordan en agentmodell og ikke minst direkte salg står seg i en slik markedssituasjon?

Godt «gammeldags» håndverk fra selgerne må til, raskt skifte i taktiske kampanjer må tas i bruk – hvor raskt snur produsenten seg i mindre markeder som påvirkes av lokale endringer i økonomi og avgiftsregime?

Virkemiddel er i hovedsak pris, og markedsføringen styres fra sentralt hold – sikkert løsbart, men krever lokal markedskunnskap og -overvåkning.

Jeg lar spørsmålet henge i luften.

Vi i NBF følger utviklingen internasjonalt gjennom våre kanaler.

Noen markeder begynner etter hvert å få erfaring med agentregime for enkelte merker og hvordan salgs- og markedsandel har utviklet seg.

For det meste i en periode hvor det i noen grad har vært selgers marked og leveranseutfordringer.

Under Bilbransjens dager 14.-15. november på The Qube på Gardermoen gir Dr. Andrew Tongue fra ICDP i innlegget «Bildistribusjon i endring» en statusrapport på hvordan de ser på utviklingen.